S02E02 - Eksplosjon, implosjon, avbrytelser – og alt det andre som kan få et forhold til å riste i grunnmuren
Kjærlighet er komplisert nok som det er. Legg til en ADHD‑hjerne som hopper, spretter, avbryter og buffer, og du har en kommunikasjonscocktail av de sjeldne. I denne episoden snakker jeg om hvorfor vi gjør som vi gjør – og hvorfor det ikke betyr at vi er vanskelige.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK folkens velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og kan fortelle dere at for mindre enn 24 timer siden trodde jeg ikke det skulle bli en episode denne uka. Av den enkle grunn at jeg har blitt innhentet av egen ambisjon. Det å sette i gang med noe så regelmessig som en podkast, er ganske krevende, og jeg har i grunn vært imponert over meg selv over at det har gått så fint til nå. Så stoppet det plutselig opp i forrige uke. En forfatter ville kalle det skrivesperre.
DOPAMILLA: Nå, ikke for å være slem, men du er ikke akkurat Dostojevskij ...
Ja, og som alltid takker jeg Dopamilla for hennes oppmuntrende ord. Men så satt jeg foran datamaskinen og tenkte. Hvorfor er det så viktig at denne episoden blir publisert nøyaktig på samme tidspunkt som alle de andre? Hvorfor skal jeg legge et slikt press på meg selv? Ja, jeg vet, skal man drive en podkast, så er det kanskje ikke så veldig smart å poste en episode hver gang det faller meg inn noe. Litt struktur bør det være? Selv i en ADHD-rettet podkast med publikum som lever i samme mentale kaos som meg?
Eller?
Eller er det perfeksjonisme som innhentet meg nå? At alt må være perfekt, for at det skal fungere? Så, mens jeg satt og tenkte at denne podkasten var ment å være et overskuddsprosjekt, ikke en tvangstrøye, konkluderte jeg med at - ingen dør om podkasten kommer noen timer for sent. Kanskje en halv dag for sent? Eller vil du slutte å lytte på meg hvis jeg gjør det?
DOPAMILLA: Ja, jeg tror det. Jordkloden slutter å snurre, verden går i oppløsning og ..
Så så. Dopamilla. Dette er en type tankegang vi IKKE vil ha. For ved å tenkte at verden faller sikkert ikke sammen om jeg lager denne episoden noen timer for seint, har jeg samtidig vært snill mot meg selv. Jeg har tillatt meg å være uperfekt.
Jeg vil anbefale deg å prøve. Det er faktisk ganske deilig.
Er du her nå? Lytter du? Ja, der ser du. Det går helt fint å gjøre det.
DOPAMILLA: Det betyr ikke at jeg ikke hadde rett, da ...
Men, til dagens tema. I dag vil jeg snakke om noe helt grunnleggende i kjærlighetslivet. Og grunnen til at jeg nevner den litt rotete starten på episoden, er egentlig ganske enkel: Et godt kjærlighetsliv starter med selvkjærlighet. Og det… er vi ikke akkurat verdensmestere i.
Som jeg har snakket om før, har ADHD‑hjernen vår lært å være vår egen verste kritiker. Den har fått så mange riper i lakken at den tror den er en håpløs klump som aldri får til noe. Når du går rundt med den følelsen lenge nok, blir det et ganske dårlig utgangspunkt for kjærlighet. Du skjønner hvorfor, ikke sant?
For hvis du tror du ikke er bra nok, er det fort gjort å tro at du heller ikke fortjener å bli elsket. Derfor er det så viktig å faktisk vite at du har ADHD — fordi det gir en forklaring på hvorfor hjernen din havner i denne negative loopen. Det betyr ikke at du er udugelig. Det betyr at du føler deg utilstrekkelig fordi du har fått mange små og store negative tilbakemeldinger gjennom livet, og fordi RSD stadig dukker opp og forsterker alt.
Når vi snakker om kjærlighet er det utrolig mye vi kunne tatt tak i: dating, usunne forhold, sex, oppgavefordeling, lytting, og den klassiske “barn–forelder”-dynamikken som så mange av oss kjenner altfor godt. Det er mye å ta av.
DOPAMILLA: Ja, dont get me started. Rot på badet, fulle søppelposer, du som ikke hører etter, kjærester som gasslighter deg ...
Så, så, Dopamilla. La meg styre showet, er du snill.
Fordi i dag vil jeg zoome inn på én ting som går igjen i absolutt alle disse områdene. ADDitude magasin spurte nesten 1000 personer i ADHD-forhold om hva som var deres største utfordring. Og vet du hva som kom på topp? Kommunikasjon. Hele 31% sa at det var deres største utfordring. Tett fulgt av emosjonell dysregulering og rejection sensitivity.
Derfor skal jeg snakke om kommunikasjon i dag. Og det gir jo egentlig mening, ikke sant? For når du sliter med å kommunisere, så blir alt det andre enda vanskeligere. Hvordan skal du snakke om urettferdig oppgavefordeling hvis dere ikke kan kommunisere på en effektiv måte? Hvordan skal du forklare RSD-en din hvis ordene ikke kommer ut riktig? Kommunikasjon er fundamentet alt det andre bygger på.
DOPAMILLA: Ja, jeg er superflink til å kommunisere. Rett på sak, så det blir ingen misforståelser.
Vel, javel.
For å bevise at det ikke er lett kan jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg har faktisk utdanning i kommunikasjon, det er det faget jeg har jobbet definitivt mest med her i livet. Betyr det at jeg er en superkvinne når det kommer til kommunikasjon? At alt hjemme hos oss går strålende og verden bare suser forbi i rosa farger? Nei, selvfølgelig ikke. Dere har hørt eksemplene mine før.
Og du skal være klar over at de samtalene jeg har gjengitt for dere her tidligere, de kom i gang først etter ganske mange år sammen og etter at samboeren min så genialt påpekte at jeg måtte ha ADHD for om jeg ikke hadde det, så ville han vært meget forundret. For ikke å snakke om at han også har sagt at han håpet jeg hadde ADHD fordi det kunne noen ganger rett og slett bli ... vel, litt vel mye.
Fordi det å jobbe med kommunikasjon på vegne av et firma, det er ikke akkurat det samme som å formidle sine egne følelser. Men det gir meg noen verktøy som jeg håper vi kan bruke.
Så i dag skal vi dykke ned i akkurat det - hvorfor kommunikasjon blir så jævlig komplisert når ADHD er med i miksen, og hva vi faktisk kan gjøre med det.
Så… hvorfor blir det så vanskelig?
DOPAMILLA: Fordi du surrer så mye?
Dopamilla, du er virkelig i slaget i dag. Kan ikke si at du er veldig hjelpsom, dessverre.
Noen ganger er det ikke de store følelsesmessige samtalene som skaper friksjon i et forhold, men de helt vanlige hverdagsøyeblikkene. De situasjonene hvor alt skjer samtidig, hvor hjernen allerede er overbelastet, og hvor kommunikasjonen sklir ut før man egentlig har begynt å snakke sammen. Jeg vil gi dere et eksempel fra vårt eget hjem, fordi det illustrerer så godt hvordan kaos, forventninger og misforståelser kan smelte sammen til en liten storm — helt uten dramatikk, men med stor effekt.
Du har kanskje opplevd noe liknende selv. I disse kuldetider, når vi skal gå ut med hudene våre, må vi kle på dem. Både jakker og sokker skal på. Så selene. Og siden vi har fire hunder, er dette et prosjekt som likner lufting av barn i barnehagen.
Finne fram klærne som burde naturlig nok ligge på sin faste plass, men som selvfølgelig ikke gjør det fordi de ble våte dagen før og måtte tørkes. Samle hundene som enten løper rundt i ren begeistring fordi vi skal ut eller gjemmer seg i buret fordi vi skal ut. Så finne våre egne klær og kle på oss. Så huske å ta med handleposen fordi vi kjører forbi butikken på vei hjem og skal handle inn. Så finne nøklene. Mobilene. Huske lue.
Og mens jeg klarer å huske at som skal gjøres, og samtidig utføre i hvertfall noe som bringer dette sirkuset nærmere avgang, har jeg en forestilling om hva min samboer bør gjøre og hvordan. Har vi på forhånd laget en plan for hvem som gjør hva, slik at oppgavene er fordelt og begge vet hva vi skal gjøre? Vi har riktignok informert hundene om at vi skal på tur, men det er ikke særlig hjelpsomt. Så mens gangen i huset består av organisert kaos, kan jeg plutselig rope ut: Kan ikke du sette skoene tilbake i hylla? Hvor mange ganger skal jeg si det?
Og mens jeg raser fra meg i et slikt utrop, har jeg elegant hoppet over alle de tingene som har ført til det.
Så hva skjedde egentlig her?
DOPAMILLA: Party party i prefrontal cortex!!
La meg bryte det ned, fordi dette er et perfekt eksempel på hvordan ADHD-hjernen fungerer under press - og hvorfor det skaper kommunikasjonskollaps.
For det første: Kognitiv overbelastning
Jeg holder på med minst ti ting samtidig. Jeg ser alt som må gjøres - jakker, sokker, fire hunder, handleposen, nøklene. ADHD-hjernen min scanner hele situasjonen og registrerer ALLE oppgavene på en gang. Det er som å ha 15 faner åpne i hodet, og alle skriker "GJØR MEG NÅ!"
Og mens jeg prøver å holde styr på alt dette, bruker jeg enorme mengder mental energi bare på å huske hva som må gjøres. Det er utmattende. Det er som å sjonglere mens noen roper oppgaver til deg.
For det andre: Den usynlige planen
Her er der det blir interessant. I hodet mitt har jeg laget en helt klar plan for hvordan dette skal foregå. Jeg vet hvem som bør gjøre hva. Jeg har en forestilling om at hvis vi begge bare gjør "vår del", så går dette glatt.
Men har jeg faktisk kommunisert denne planen? Nei. Den lever bare i mitt hode. Jeg forventer at min samboer skal se det samme kaoset som meg, prioritere på samme måte som meg, og handle som jeg ville ha handlet.
DOPAMILLA: Åh, så det er en HEMMELIG plan? Spennende!
For det tredje: Frustrasjonsboblen
Så når han ikke gjør det jeg forventer - når skoene ikke blir satt tilbake - eksploderer frustrasjonen. Men den frustrasjonen handler ikke egentlig om skoene. Den handler om:
At jeg allerede er mentalt utmattet
At jeg føler meg alene i ansvaret
At jeg må holde styr på ALT
At han "burde vite" hva som må gjøres (men hvordan skal han vite det når jeg ikke har sagt det?)
Og så kommer den klassiske ADHD-kommunikasjonsfeilen: Jeg sier ikke "Jeg er overveldet, kan du hjelpe meg med å organisere dette?" Nei, jeg angriper med: "Kan ikke du sette skoene tilbake i hylla? Hvor mange ganger skal jeg si det?"
For det fjerde: Hvordan det lander hos partneren
Forestill deg hvordan dette føles for ham. Han står der, kanskje han hjelper med hundene eller leter etter sin egen jakke. Alt virker greit. Og plutselig får han kjeft for noe han ikke visste han skulle gjøre akkurat nå.
Han vet ikke at jeg har en hel plan i hodet. Han vet ikke at jeg er på randen av kognitiv overbelastning. Alt han hører er kritikk og frustrasjon - uten kontekst.
Det som egentlig trengs:
Istedenfor "Kan ikke du sette skoene tilbake?" kunne jeg ha sagt: "Jeg blir helt overveldet av alt som må gjøres nå. Kan vi ta en pause og fordele oppgavene? Jeg trenger hjelp."
Men det krever at jeg:
Erkjenner min egen tilstand (overveldet)
Setter ord på behovet mitt (hjelp)
Ber om det tydelig - før jeg eksploderer
Og det er jævlig vanskelig når hjernen allerede er i stress-modus. Skjønner du? Så om samboeren min eksploderer tilbake med å påpeke noe jeg har gjort feil, så kan vi selvsagt sette i gang med en ganske så meningsløs krangel. Meningsløs, men likevel ustoppelig der og da. Ingen av oss gjør det med vilje, og det kan være ødeleggende for resten av dagen. Eller for forholdet, om man ikke klarer å komme ut av dette mønsteret.
Heldigvis har jeg en samboer som etter noen minutter spør meg: Er du glad i meg nå?
Og jeg sier: Ja, NÅ er jeg glad i deg igjen.
Vi har gjort dette til et internt spøk hvor vi har erkjent at vi har noen momenter hvor kjærligheten ser ut til å forsvinne. Men etter noen minutter bekrefter vi at det var midlertidig. Fordi vi kjenner igjen mønsteret og fordi vi vet at det ikke var slemt ment. Det var øyeblikket som utløste det, ikke vår gjensidige mangel på kjærlighet.
Det er også kommunikasjon.
Men, dette er selvsagt bare en måte å sabotere for seg selv på. Vår ADHD-hjerne er ganske så flink å finne flere måter å gjøre dette på, så la oss se på noen flere.
DOPAMILLA: Ja, superflinke er vi her oppe!
Jeg har fra jeg var liten vært alltid veldig var på folk som skriker, roper eller kjefter. Jeg syns det rett og slett er fryktelig ubehagelig. Først nå i voksen alder har jeg begynt å forstå at dette sannsynligvis handler om RSD — fordi høy stemme = fare for kritikk, og kritikk er noe hjernen min har fått mer enn nok av. Så jeg er utrolig følsom for tonefall.
Derfor kan en enkel påminnelse om noe eller til og med et enkelt spørsmål utløse en liten krangel.
Hvorfor står smøret ute, skal du bruke det til noe?
Enkelt spørsmål, men jeg kan høre:
Du har glemt å putte smøret i kjøleskapet
Du er umulig, du klarer ikke å huske noe
Jeg har blitt avslørt som "uperfekt".
Og det er akkurat dette som er RSD: hjernen tolker noe lite som noe stort, og noe nøytralt som noe personlig. Det kan ende med at jeg biter tilbake med en krass kommentar om noe helt usaklig — “Ja, men du glemte noe annet et uegnet sted, du også.”
Men nå som jeg begynner å forstå at det ikke er ment som et angrep, at det faktisk er min hjerne som har skrudd opp volumknappen, ikke samboeren min, så prøver jeg å gjøre noe annet. Jeg sier: “Ja, beklager, jeg glemte smøret ute.” Og så minner jeg meg selv på: Det er ingen krise. Ingen halshugger meg for det. Det er faktisk ikke farlig å gjøre slike feil. Ingen dør av at smøret står ute. Og samboeren min er ikke fienden - han bare lurte på om jeg skulle bruke smøret til noe.
Og så når jeg er litt roligere, kanskje etter noen timer, forteller jeg ham hvordan dette oppleves. Hvordan et spørsmål som er stilt i et volum som tilsvarer hans manglende bruk av høreapparatet kan tolkes som angrep i mitt hode. Jeg forklarer til ham. Jeg kunne selvsagt be ham om å passe på hvordan han uttrykker seg, men det blir kanskje ikke rettferdig å forvente at han hele tiden skal vurdere både tonen i det han sier og hvordan setningene formuleres.
DOPAMILLA: Noen ganger, ja, men kanskje ikke når det gjelder smøret?
Nei, jeg vil ikke at han skal tro at jeg er en skjør sak som han må danse på tåballene rundt. Men jeg forklarer likevel hvordan ting kan føles, spesielt om det handler om litt viktigere ting enn smøret. Og så hjelper det å puste dypt, før man reagerer, kanskje til og meg spørre seg selv: Hva var det han sa og var det egentlig kritikk?
Kanskje det hjelper.
En annen ting som er ganske vanlig og som jeg opplever det oftest i samtaler med fremmede, men noen ganger også hjemme. Det handler om at jeg vet hva jeg skal si, jeg vet hva jeg mener, men jeg klarer ikke å uttrykke det. Så mens jeg prøver å framstå som en passe intelligent person med egne meninger, høres jeg ut som en snøvlende eller stammende versjon av meg selv – som om jeg nettopp har helt i meg noen vodkashots.
Det er som om alt jeg mener og vil si kommer i én stor klump, men båndbredden er for smal. Du husker internett i gamle dager? Når alt bare frøs og du stirret på det samme skjermbildet i flere minutter? Ja. Slik føles det inni hodet mitt.
Og etterpå sitter jeg der og angrer på hva jeg sa, grubler over hva jeg ikke sa, formulerer i hodet hva jeg burde ha sagt, og planlegger hvordan jeg skal rette opp i dette. Det er også grunnen til at jeg foretrekker å kommunisere skriftlig – og hvorfor jeg faktisk skriver ned episodene til denne podkasten. Ingen av dere har lyst på episoder som bare består av forklaringer på hva jeg EGENTLIG mente å si i forrige episode, der jeg mumlet meg gjennom halve setninger.
DOPAMILLA: Nei, det kan jeg si med hånd på hjertet, det vil vi ikke ha.
Har du også opplevd noe slik? Føler du deg dum når det skjer? Ikke gjør det. Det som er problemet er at hjernen din tenker faktisk for fort. Og DET er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.
Det samme "problemet" - nemlig at du tenker for fort - ligger bak en annen ting som ofte kan skje i kommunikasjon med omverden. Den kan være ganske morsom, i hvertfall vi ler av den.
Nemlig det at du starter å fortelle en tanke, så skjer det der med superrask båndbredde i hodet ditt og du hopper over alt og sier bare slutten av tankerekka. Så noe som slik:
Du husker den gangen ... Jeg trenger den ikke lenger.
Så sitter samboeren min der, ser på meg som om jeg hadde falt fra Jupiter og mens jeg er fornøyd med min egen konklusjon, skjønner har ikke i det hele tatt hva jeg snakket om. Det kan være morsomt, men det kan være ganske frustrerende også, spesielt om du vil at motparten skal reagere på det du har sagt - for du tror at de har klart å følge hele tankerekka også, ikke sant? Den du IKKE har sagt høyt?
DOPAMILLA: Ja, tankelesing undervises i tredje klasse på videregående, gjør det ikke det?
Ja, og morsomt nok gjør jeg noen ganger det samme når jeg skriver. Ord mangler enkelte stavelser eller så hopper jeg over noen ord i sin helhet. Uten å merke det.
Og dette er tankehopping. Det er når hjernen min går så fort at jeg hopper over hele forklaringen og bare sier konklusjonen. Jeg har tatt hele tankerekka inni hodet mitt, men jeg har ikke sagt den høyt. Så for meg gir det jeg sier perfekt mening. For den andre personen er det vrøvl.
Og det er her frustrasjonen kommer inn. For jeg tror jo at jeg har forklart alt. Jeg tror at vi er på samme side. Jeg forventer kanskje til og med en reaksjon på konklusjonen min. Men partneren min har jo ikke fått med seg noe som helst av det som skjedde inni hodet mitt. Så han sitter der og ser ut som om jeg snakker i gåter, og jeg sitter der og føler meg misforstått.
Sannheten er at jeg faktisk snakker i gåter, og at han ikke forstår noen som helst. Så begge følelsene er korrekte. Jeg føler meg misforstått, og han føler seg forvirret. Og det er akkurat her kommunikasjonen stopper opp – ikke fordi noen gjør noe galt, men fordi vi ikke har delt samme virkelighet. Jeg har hatt hele samtalen inni hodet mitt, og han har ikke hørt et eneste ord av den.
DOPAMILLA: Det er merkelig at folk ikke er tankelesere. Nei, vent litt, det er i grunn helt greit.
Som oftest kan vi le av det, men om dette skjer midt i en samtale som handler om noe viktig, kan det selvsagt føre til frustrasjon. Det kan virke som om jeg gjør det med vilje, og jeg kan tro at han faktisk er uenig med meg – mens han i virkeligheten ikke har fått høre hva han skal mene noe om.
Så igjen: stopp litt og tenk på hva du faktisk sa høyt, og juster deg. Det er ikke farlig. Det er faktisk litt morsomt at hjernen kjører Formel 1, mens formidlingen foregår til hest.
Jeg lover, det er det.
Og siden hjernen vår oppfører seg som Formel 1 på Nürburgring, fører det til noen flere kræsj. For noen ganger sier noen noe helt uskyldig – kanskje “kan du ta ut av oppvaskmaskinen?” eller “hvorfor la du nøklene der?” – og plutselig kjenner du en enorm sinnebølge bygge seg i brystet. Den følelsen er så stor og så altoppslukende at den må ut NÅ. Så du eksploderer. Du sier noe skarpt og sårbart, og du treffer som oftest veldig bra. Du klarer fint å finne akilleshælen til den det gjelder. Og du treffer.
Og i det øyeblikket du ser hvor stor impact denne eksplosjonen har – kanskje til og med før det, kanskje du skjønner det i det sekundet de sårende ordene er på vei ut av munnen – allerede da angrer du. Du føler deg slem. Slem og frustrert.
Da er det lett å gå i full krig. Eller bare late som ingenting. Uansett ender du opp med en såret partner og deg selv som klandrer deg. Og selv om det er du som sa de sårende ordene, er det faktisk filteret ditt som sviktet. Du er ikke slem, du er bare jævlig rask til å formidle de slemme tankene som kommer først i den smale trakta vi snakket om i stad. DE kommer nemlig gjennom.
Og dette er kanskje den vondeste delen av kommunikasjonen vår. Ikke eksplosjonen i seg selv, men det som skjer etterpå. Den lille stemmen som sier: “Hvorfor sa du det? Hvorfor klarte du ikke å stoppe deg?”
Så noen ganger må jeg bare si unnskyld. Jeg mente det ikke. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Men enda oftere prøver jeg å trekke pusten godt ned når jeg kjenner at en slik eksplosjon er på vei. For i min alder har jeg lært å skjønne at den kommer.
DOPAMILLA: Der ser du, det å leve udiagnostisert med ADHD i mange år HAR sine fordeler?
Vel, litt pyrrhosseier, Dopamilla, men ja. . Jeg sier ikke at jeg klarer alltid å stoppe før de sårende ordene før de kommer. Men jeg prøver. For det er egentlig det som er hele greia: jeg prøver. Jeg prøver å stoppe før det smeller. Jeg prøver å puste. Jeg prøver å ikke la den første, rå følelsen få hele scenen. Og noen ganger går det. Andre ganger ikke. Men forskjellen nå er at jeg forstår hva som skjer. Og når du forstår det, blir det litt lettere å finne veien tilbake igjen – både til deg selv og til den du snakket med. Og ikke minst - det blir lettere å ikke klandre seg selv.
Så kommer jeg ganske elegant over til den neste kommunikasjonsutfordringen – nemlig stillheten. Jeg husker på min elleveårsdag. Moren min hadde kjøpt en gave til meg, men noe skjedde, og plutselig låste det seg helt mellom oss. Jeg husker ikke detaljene, men jeg husker følelsen. Den var så overveldende at jeg bare måtte lukke meg inni meg. Jeg gjemte meg på rommet og ville ikke snakke med noen.
Jeg eksploderte ikke, jeg imploderte.
Det var den eneste måten jeg klarte å håndtere følelsene på. Og det er nettopp det implosjon er: en form for overveldelse som går innover i stedet for utover. Det er ikke trass. Det er en reguleringsstrategi som gir mening der og da.
For når følelsene blir for sterke, for raske eller for mange samtidig, kan ADHD‑hjernen gå i en slags shutdown. Det å gå på rommet, ikke klare å snakke, føle at stillhet er det eneste som fungerer – det er ikke “silent treatment”. Det er selvbeskyttelse.
DOPAMILLA: Sorry, abonenten kan ikke nås for øyeblikket!
Når du blir voksen, blir denne stillheten ofte misforstått. For partneren din kan det se ut som om du trekker deg unna for å straffe dem, eller at du ikke bryr deg. Men det som egentlig skjer, er at systemet ditt bare… slår av. Du går i indre lockdown, ikke fordi du vil være vanskelig, men fordi du ikke har kapasitet til å være i kontakt akkurat da.
Og det skaper forvirring. For den andre personen ser bare stillheten – ikke stormen inni deg. De ser ikke at du prøver å holde deg sammen. De ser ikke at du egentlig trenger tid, ikke avstand. Så mens du prøver å regulere deg selv, kan de føle seg avvist. Og mens de føler seg avvist, kan du føle deg misforstått. To helt forskjellige opplevelser som krasjer i hverandre.
Da jeg var liten, var det naturlig for meg å trekke meg unna. Nå prøver jeg å kjenne det før det skjer. Og jeg må faktisk skryte av samboeren min – han har lært seg å se når dette er i ferd med å skje og han klarer alltid å si noe tullete som letter hele situasjonen. Jeg har blitt flinkere til å si ifra når det blir for mye, og han respekterer det. Men det betyr ikke at jeg alltid klarer det.
Jeg hadde faktisk en liten implosjon i dag tidlig. Sto opp med feil fot, alt var feil, og der satt jeg og hamret på tastaturet mens jeg surmulet inni meg. Og så slo det meg: Hallo, frøken perfekt – se deg i speilet.
DOPAMILLA: Ja, gjør det, se deg i speilet.
Ja, Dopamilla. For det viktigste for meg å si her, er at denne stillheten ikke betyr at jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg nesten for mye. Og ja, jeg kan bli sur. Jeg kan surmule, jeg kan være kort, jeg kan være litt sånn “ikke snakk til meg nå”. Det betyr bare at jeg trenger et lite øyeblikk for å finne meg selv igjen. Og når jeg får det, kommer jeg tilbake. Det gjør vi som regel alle sammen.
DOPAMILLA: Ja, bare sitt der i hjørnet og surmule litt, så si ifra når båndbredden er gjenopprettet og internettet online igjen!
Og det er jo litt ironisk, egentlig. For når jeg først er online igjen, da er det ikke akkurat stillhet som er problemet. Da er det mer… eh… motsatt. Da er det som om hele systemet går fra “offline” til “hyperaktiv kommentatorfelt”. Altså det er ikke enten eller, men her vi kommer til neste kommunikasjonsutfordring: avbrytelser. For når hjernen min først kobler seg på, da kobler den seg på med alt den har.
Du kjenner det kanskje igjen. Når du er i samtale med folk, og du blir engasjert, så klarer du ikke vente til de avslutter setningen, du hopper rett inn og sier det for dem. Spesielt om de snakker litt sakte, så kan det være en pine å vente på avslutningen som du har gjettet allerede. Det er jo den hjernen vi snakket om tidligere, den som hopper fra begynnelsen, over stokk og stein og rett til konklusjonen. Du klarer nemlig å gjøre det samme mens andre snakker.
Så du avbryter. Du fullfører setninger for dem. Og som om ikke det var nok – når du hører en historie som du kjenner deg igjen i, hopper du rett inn med din egen versjon. Sånn type: 'Ja, det var kaldt hos oss også! Faktisk tjue minus og tredve centimeter snø!' når den andre akkurat snakket om sine 18 minus og 25 cm snø.
Det kan høres ut som skryt, som om du prøver å toppe historien deres. Men – og dette er det rare – det er egentlig hjernen vår som prøver å si: 'Jeg forstår deg! Jeg kjenner meg igjen! Jeg er med!' Det kalles speiling, og det er en måte å vise entusiasme og tilstedeværelse på. Problemet er bare at impulsen kommer raskere enn evnen til å holde den igjen. Det er faktisk en (feilslått) kommunikasjonsstrategi.
Og når du tenker over det, gir det kanskje mening. For fra du var liten, har du blitt anklaget for å drømme deg vekk? For å ikke høre etter? Har du det? Fordi øyene dine flakket heller enn å se på den som snakker eller fordi du faktisk hadde drømt deg vekk.
Ja, da er det ganske naturlig å overkompensere kanskje? Jeg tipper det er derfor vi ikke bare nikker og sier: Ja, fysj, det var kaldt med 18 minus og det var mye snø med 25 cm. Fordi vi vil VISE at vi hører etter og fordi vi vil vise at vi forstår hva vedkommende sier. Vi kan leve oss i det.
OG derfor forteller vi en story som likner den du forteller. Dette er min antakelse, ikke noe forskere har sagt, men det gir i hverfall mening for meg.
DOPAMILLA: Ja, det var veldig kaldt her også, bare så det er sagt! Noen har glemt å ha på lue, mistenker jeg.
Så, der har du det. Noen av måtene ADHD påvirker hvordan vi kommuniserer i forhold. Og jeg må være ærlig med deg – dette er bare kommunikasjonsbiten.
Det er så mye mer ved ADHD og kjærlighet vi kunne snakket om, men det får komme en annen gang.
Men i dag ville jeg fokusere på kommunikasjon, fordi det er der alt starter – og det er der alt kan gå galt. Fordi det er der det er så lett å tenke at du er slem eller at du er en kolerisk person. Eller at du aldri klarer å holde kjeft eller tvert imot, aldri klarer å si det du skal si på en forståelig måte.
Og først og fremst, at det er ikke du men hjernen din som spiller deg et puss. Nok en gang.
Men det kan også bli bedre. Og det starter med å forstå hvorfor det skjer. At det ikke er noe galt med deg som person. At du ikke er vanskelig eller umulig eller upålitelig. Det er hjernen din som fungerer annerledes. Når jeg forstår at det er den der stikkende RSD-følelsen som får meg til å tolke et helt uskyldig spørsmål som kritikk… eller at det er ren overbelastning som får meg til å eksplodere i gangen… – da kan jeg begynne å jobbe med det.
Det hjelper når jeg får noen sekunder til å lande før jeg svarer. Jeg kan si “jeg trenger et øyeblikk” eller “ikke nå”, og det gjør det litt lettere å ikke reagere på autopilot. Og jeg prøver å forklare til partneren min hva som skjer inne i hodet mitt. Ikke for at han skal gå på eggeskall, men for at vi begge skal forstå hva som foregår.
Og husker du hvordan jeg startet denne episoden? Med å si at selvkjærlighet er utgangspunktet for et godt kjærlighetsforhold? Det gjelder her også. For alt dette vi har snakket om – eksplosjonene, implosjonene, avbrytelsene – det handler ikke om å være udugelig. Det handler om å være menneske med en hjerne som fungerer litt annerledes.
Så vær snill med deg selv når du feiler. Jeg måtte være snill med meg selv i dag også, da denne episoden kom noen timer for sent.
Det gikk jo fint, det også.
DOPAMILLA: Ingen død her ennå?
Så, du startet med å sette på vaskemaskinen men så esken med luer og hansker i gangen og nå sorterer du hvilke bøker du skal gi vekk fra bokhylla? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!